Innoverer på grunn av pasientene
Jan Terje Andersen lærte seg laboratoriearbeid da han studerte til å bli bioingeniør. Vitenskapelig nysgjerrighet drev ham videre til Institutt for biovitenskap på Blindern. En forelesning med professor Inger Sandlie staket ut karrieren hans. I dag er han en av forskerne med flest innovasjoner hos Inven2.
Av Elisabeth Kirkeng Andersen
Ved inngangen til en bygning vis á vis hovedbygget på Rikshospitalet, venter Jan Terje Andersen. Vi skal opp i 3. etasje der forskningsgruppen hans har sine kontorer og laboratorier.
– I 2014 fikk jeg karrierestipend fra Forskningsrådet. Da var jeg en del av forskningsgruppen til Inger Sandlie ved Senter for immunregulering, et senter for fremragende forskning. Fra da av har jeg bygd opp en robust gruppe med 15 dedikerte forskere. Jeg var heldig og fikk Inger med på laget også, sier Andersen.
Jan Terje Andersen og Inger Sandlie kan karakteriseres som et drømmeteam innen fremragende forskning og innovasjon. De har samarbeidet siden 2002.
– Inger har vært min veileder, så ble hun en veldig god venn, samarbeidspartner og mentor. Hun er tydelig og reflektert. Vi utfordrer hverandre og det er takhøyde, sier Andersen.
Mer om det senere.
Motivert av pasientene
Hos Inven2 er tallenes tale klare, Andersen er en forsker som innoverer.
Han er del av:
- 65 innovasjoner
- 11 patentfamilier
- 50 industriavtaler, som inkluderer produktsalg, samarbeidsavtaler og lisenser til patenter
– Hvorfor forskere skal innovere? Ingen kan gjøre din egen forskning bedre enn deg selv. Det er nærmest en selvfølge å gripe muligheten når den byr seg. Hvis vår forskning en dag kan gi pasienter en bedre hverdag, lindre alvorlige symptomer eller kurere sykdom, så vil det være helt fantastisk, sier Andersen, og fortsetter:
– Et innovasjonsløp er både utfordrende og uforutsigbart, men også veldig motiverende når vi har troa på at det kan gå veien.
Andersen er likevel klar på at forskningsdrevet innovasjon ikke er for alle.
– Innovasjonsarbeid er ikke noe du kan tre ned over hodene på forskerne. Men vi har alle et ansvar for å si fra når vi øyner mulighetene. Jeg er opptatt av at det legges godt til rette for forskere som drives av denne prosessen, sier Andersen.
Og viser til en kronikk han nylig skrev i Khrono hvor han etterlyser et takskifte i finansiering. Den kan du lese her, for denne saken skal handle om mye, men ikke forskningspolitikk.
Skreddersydde antistoffer
«The Laboratory of Adaptive Immunity and Homeostasis» er navnet på forskningsgruppen til Andersen. Den er en del av både Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus.
Kjernevirksomheten er knyttet til forskning og forskningsdrevet innovasjon rundt antistoffer og et protein som heter albumin.
Fakta:
Antistoffer er proteiner som blir laget av hvite blodceller når fremmedelementer som virus og bakterier blir oppdaget i kroppen. Fremmedelementene består av antigener, og kroppen lager antistoffer som er spesielt rettet mot de enkelte antigener, som en nøkkel i en lås. Derfor er kroppen til enhver tid fylt opp til randen med antistoffer, vi snakker milliarder, og de sirkulerer både i blodbanen og dekker slimhinnene.
Albumin på sin side er kroppens bærermolekyl. Det vil si at proteinet bærer med seg næringsstoffer og avfallsprodukter i blodet for levering til ulike celler og organer. Det har lang levetid, en unik egenskap som gjør det interessant å feste legemidler til det.
– Vi prøver å forstå sammenhengen mellom struktur og funksjon. Utgangspunktet er molekylær design. Ved hjelp av «gensløyd» endrer vi antistoffene og albumins sammensetning og egenskaper. Disse endrede proteinene er våre verktøy, som vi bruker til å avsløre biologi og hvorfor vi utvikler alvorlige sykdommer. Videre drar vi nytte av kunnskapen i design av proteinvarianter som kan skreddersys til behandling, sier Andersen.
For å kunne omsette forskningsresultatene til det beste for pasientene, samarbeider Andersen sin forskningsgruppe tett med Inven2.
Fruktbart samarbeid med Inven2
Jan Terje Andersen samarbeider med et bredt team på Inven2, bestående av Gerbrand Koster som er prosjektleder for Andersens prosjekter, Eivind Roverud på patentering og immaterielle rettigheter, Kristin Sandereid på forretningsutvikling og Helle Thorsen, som setter opp avtaler og kontrakter.
Jan Terje med kolleger og samarbeidsteam i Inven2. Bakerste rad f.v.: Gerbrand Koster (Inven2), Siri Sakya. Midtre rad f.v.: Simone Mester, Torleif Tollefsrud Gjølberg, Eivind Roverud (Inven2), Helle Thorsen (Inven2). Fremste rad f.v.: Jan Terje Andersen, Stian Foss, Kristin Sandereid (Inven2). Foto: Moment Foto.
– Jeg har et tett samarbeid med Inven2. Det startet allerede da jeg begynte som ung og håpefull student hos Inger, da de het Birkeland Innovasjon. Jeg har løpende, nesten daglig kontakt med mitt team der. De er en integrert del av vår forskningshverdag, sier Andersen.
Da han nylig ansatte flere forskere, inviterte han teamet fra Inven2 på gruppemøtet.
– Det er viktig at alle hos meg får et forhold til sitt eget teknologioverføringskontor. Forskerne skal vite hva Inven2 kan bidra med, hvem de kan kontakte, og hva et innovasjonsløp går ut på, sier Andersen.
Rolleforståelse er nøkkelen til det gode samarbeidet, mener han, i tillegg til en felles forståelse av samfunnsansvaret.
– Jeg er drevet av at vår forskning kan danne grunnlaget for ny medisinsk teknologi. Denne entusiasmen for hva forskningsresultater faktisk kan føre til, hvordan vi kan utløse de til det beste for pasientene, er motiverende for meg, sier Andersen, og fortsetter;
– Da kan jeg kaste meg rundt, oppsøke selskaper, og reise på konferanser for å finne de rette samarbeidspartnerne. Den drivkraften ser jeg hos de ansatte i Inven2 også, og sammen utfyller vi hverandre.
Gerbrand Koster er begeistret for Andersen og forskningsgruppen hans.
– Jan Terje og kollegaene hans er veldig dyktige. De klarer å sikre forskningsstøtte, de publiserer i gode vitenskapelige tidsskrift, de får internasjonal oppmerksomhet og de er god på innovasjon. I tillegg er de aktive på sosiale medier og de presenterer på konferanser verden over. Vi har et godt samarbeid og vi jobber tett sammen, sier Koster.
Fant «The Missing Link»
–Du må bli med å hilse på noen av forskerne, sier Andersen.
Jan Terje og gruppen hans. F.v.: Simone Mester, Torleif Tollefsrud Gjølberg, Stian Foss, Jan Terje Andersen og Siri Sakya. Foto: Moment Foto.
Den første jeg hilser på er Algirdas Grevys. Han er tilbake etter å ha vært i München ved Roche Innovation Centre i ett år som del av sin postdoktorperiode finansiert av det globale farmasøytiske firmaet Roche.
– Algirdas har utviklet et cellulært system som i fagfeltet kalles «the missing link». Mange har forsøkt å utvikle det, uten å lykkes. Algirdas klarte det, sier Andersen.
Det unike systemet brukes til å gi innsikt i hvordan antistoffer og albuminvarianter blir tatt opp, brutt ned eller reddet fra nedbrytning i cellene. Dette er svært nyttig kunnskap som kan utnyttes i design av nye antistoffer og albuminbaserte legemidler.
Grevys sitt arbeid har ført til en rekke andre samarbeid med bioteknologiselskaper.
Den initiale kontakten med Roche fikk Andersen på en konferanse, som han ofte gjør med industri.
Fra øye, til HIV og kreft
– Her er Torleif, sier Andersen.
På et laboratorium med nydelig utsikt mot Grefsenkollen, jobber Torleif Gjølberg Tollefsrud. Han er doktorgradsstipendiat og er del av et tverrfaglig team som inkluderer leger ved Øyeavdelingen på Ullevål sykehus. Prosjektet med øyelegene har resultert i at sykehuset sparer titalls millioner i året. Les mer om det her.
På laboratoriebenken innenfor har forsker Siri Sakya ikke tid til å prate, men vifter blidt. Hun sitter konsentrert over fargeglade pipetter og reagensrør. På gangen går vi på forskeren Stian Foss. Han og Siri jobber sammen på et internasjonalt samarbeidsprosjekt som i 2019 fikk 19 millioner kroner i finansiering gjennom Forskningsrådets program «Global helse- og vaksinasjonsforskning», GlobVac. Målet er å utvikle neste generasjon antistoffer mot HIV.
–I prosjektet tar vi i bruk unik teknologi vi har utviklet. Dette er et viktig prosjekt for oss siden det har et globalt helseperspektiv og kan hjelpe sårbare kvinner og barn i utviklingsland. Stian skal straks på ett års forskningsopphold ved Scripps Research Institute i California og jobbe videre med antistoffene, sier Andersen.
I sofaen utenfor laboratoriet sitter Simone Mester. Hun tar doktorgraden sin på å forlenge halveringstiden til en gruppe med antistoffer som kan vise seg å bli effektive i kreftbehandling.
–Hei, takk for sist, sier Simone.
Simone er en del av SPARK, et innovasjonsprogram ved Universitetet i Oslo, og er tidligere elev ved Ullern videregående skole. Der tok hun del i det skolefaglige samarbeidet med Oslo Cancer Cluster, og er nå mentor på Forskerlinja på skolen. Du kan lese mer om forskningen hennes her og her.
«Basalforskning er en forutsetning for innovasjon»
Vi returnerer til kontoret til Jan Terje. Jeg vil gjerne høre mer om hvordan og hvorfor han har lyktes så godt.
Jan Terje og Inger på laben i 2009. Foto: Ola Sæther/Uniforum.
– Et av suksesskriteriene må være at jeg liker å jobbe i team og omgi meg med studenter, forskere og klinikere som har ferdigheter og kunnskap som gjør at vi utfyller hverandre i arbeidet mot et felles mål, sier Andersen, og fortsetter:
– Jeg har også gjennom årenes løp etablert et mangfoldig internasjonalt nettverk med forskere fra både akademia og industri. Det er viktig for å lykkes med innovasjon.
I tillegg har han konkurranseinstinkt, liker å skrive søknader og er god på å få inn midler og holde på forskertalentene. Evner han deler med Inger Sandlie.
Så hvordan ble de to et slikt drømmeteam?
– Det hele startet med en forelesning Inger holdt om immunologiens hemmeligheter. Fascinerende og krevende stoff. Jeg ble slått ut av kompleksiteten, samtidig som jeg så implikasjonene for sykdom og behandling, sier Andersen.
Han banket på kontordøren til Sandlie og spurte pent om å få ta hovedfag, og slik ble det. Hovedfaget tok for seg bioteknologisk produksjon av et protein som styrer den lange virkningstiden til albumin og antistoffer av typen IgG i blodet. Målet var at proteinet skulle fremstilles i bakterier. Det lyktes til slutt etter mye prøving og feiling. I dag selges en nyere versjon av proteinet av et dansk bioteknologiselskap.
– Inger hadde et internasjonalt nettverk og kontakt med industri. Hun tok meg med på møter hvor jeg raskt lærte hva man bør si og ikke bør si for å skape interesse for samarbeid, sier Andersen.
Så ble det doktorgrad hos Sandlie, og postdoktor som en del av Senter for Immunregulering. Forskningshverdagen til Andersen og Sandlie flyttet seg fra Blindern til Rikshospitalet der de holder til i dag.
– Det var utrolig motiverende å bli en del av et ambisiøst og målrettet senter hvor alle hadde fokus på immunologi. Det var langsiktighet og perspektiver. Jeg fikk raskt kontakt med forskningsmiljøer også utenfor senteret, både lokalt og på sykehuset, og tilgang til infrastruktur. Alt dette har vært helt avgjørende for min forskning og innovasjonsarbeidet, sier Andersen.
Her fikk han også erfare at det ikke er noen motsetning mellom god basalforskning og innovasjon, snarere tvert imot.
– Innovasjon krever god basalforskning. Ved å avsløre hvordan det hele henger sammen på et detaljert nivå, bare da kan vi skreddersy ny behandling, sier Andersen, og fortsetter;
– I større grad ønsker jeg å invitere både pasienter og pårørende til gruppemøtene våre. Det får oss til å reflektere og se viktigheten av arbeidet vårt. Vi forskere trenger å møte dem vi kanskje en dag kan hjelpe med utgangspunkt i det molekylære puslespillet vi til daglig prøver å løse.
